Vintererle (Motacilla cinerea, Gray Wagtail)

Vintererle har i de siste åra hatt en gledelig oppgang her i Dalane (Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal).  Det ser ut som de samme fuglene kommer tilbake hvert år til samme reirplass, og mange unger har blitt ringmerket. Vintererlene her har blitt fotografert på Rekeland i Sokndal, Rogaland, Norway.

Vintererla tilhører erlefamilien og kan forveksles med gulerle, men halen er ekstra lang, og oversiden er mørkt gråblå med nesten svarte vinger. I vårdrakt har hannen svart strupe. Arten har sterk tilknytning til vassdrag. 

Den hekker i store deler av Europa, Nord-Afrika og Asia. Den hekket tidligere meget fåtallig i Norge med tyngden i Oslofjordtraktene, men har de siste 10-15 årene økt betraktelig i antall og utvidet hekkeområdet både vest- og nordover. De 4–6 eggene ruges i 11–15 dager. Ungene er flygedyktige etter 11–13 dager. Vintererla har som regel 2 kull i år.

De fleste trekker sørover om høsten, mens noen overvintrer, derfor har den navnet Vintererle. 

Smålom (Gavia stellata, Red-throated Loon)

Smålom ved Lygrefjorden i Egersund

Smålom er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lommer. Smålommen er den minste av verdens fire lomarter. Smålommen har en arktisk sirkumpolar utbredelse, i tillegg til at den finnes i nordlige deler av barskogbeltet. Den forekommer i Nord-Amerika, på Grønland, Island, i Skandinavia og Russland. Smålommen hekker over det meste av Svalbard, men i størst tetthet på Bjørnøya, langs vestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Kjønnene er like.

Voksne fugler i sommerdrakt har grått hode og grå hals, nakken er svart med hvite lengdestriper, strupen er rødbrun, oversiden og vingene mørkt gråbrune med små hvite flekker. På undersiden er de hvite. Nebbet er mørkt med rett rygg og oppadbøyd underside. Den røde strupen kan på avstand virke svart. Grå hals med mørk strupe og ensfarget kroppsoverside er derfor det beste kjennetegnet på avstand. I flukt kjennes smålommen på den lange, nedsenkede halsen mens hodet holdes noe oppover bøyd. Oversiden på vinterdrakten er gråbrun og litt lysere enn sommerdrakten. Sidene på halsen er hvite om vinteren. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men de hvite halssidene er lyse grå.

Den er hekkefugl i nordlige områder rundt hele Arktis. Har avtatt betydelig i antall, men hekker i Norge ennå i høyereliggende tjern og småvann. Fra Møre/Trøndelag og nordover mer vanlig, særlig i kystområdene. Reiret, som utgjøres av en grunn grop, plasseres langs bredden av vann. De to olivengrønne eggene med mørke flekker ruges av begge kjønn i 26–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6 uker.

Delvis trekkfugl, men mange overvintrer langs Norskekysten.

Jordugle (Asio flammeus , Short-eared Owl)

Kom over denne Jordugla i sanddynene ved Sele på Jæren, en elegant og flott ugle.

Jordugle er en fugleart i uglefamilien. Den er ca. 38 cm lang eller omtrent som kattugle, men den veier oftest mindre: 230–500 g. Jordugla er spraglet i rustbrunt og gulbrunt og vingespennet er ca. 1 m. De brunsvarte flekkene på håndsvingfjærene er store og dråpeformede (den ligner hornugle). Slank, lys, og langvinget ugle. Skilles fra hornugle på gule øyne, nesten ikke synlige fjærører, mørke vingespisser, smalere vinger og tydelig mørkt bryst i kontrast mot en lys, ustreket buk. 

Jakter i uryddig "sakte film" med innskutt glideflukt på v-stilte vinger. Jordugla er relativ dagaktiv, men jager for det meste i skumringen eller om morgenen og er dermed mer aktiv om dagen enn de andre uglene. Den fanger primært små gnagere, og påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. Men de kan også fange fugler, fuglunger og andre smådyr.

Arten er utbredt i Europa, det nordlige Asia og Nord- og Sør-Amerika. Som vintergjest forekommer den også i den orientalske region og i Afrika. Slekten Asio har 6–7 arter, deriblant hornugla i Norge. 

Jordugla hekker hos oss så å si bare i smågnager år langs skoggrensen og i snaufjellet over hele landet, fra Vestlandet til Nord-Norge også langs kysten.Reir legges på bakken, med opptil 14 egg i store muse år.

Jordugla er sammen med hornugla eneste regulære trekkfugl blant uglene hos oss, men enkelte kan overvintre, bl.a. på fjellet i rike smågnager år.

Vendehals (Jynx torquilla, Eurasian Wryneck)

Vendehals er en spennende og original fugl jeg har fulgt i flere år. Jeg har jobbet en del med å få denne fuglen til å hekke i reirkasene mine, noe som jeg har lykkes med de senere år. Derfor har jeg hatt stor glede av å studere den på nært hold.

              

Vendehals er en lite sky fugl med gode kamuflasjefarger som gjør den vanskelig å oppdage, men den røper seg ofte på sin karakteristiske lokkelyd. Fargene og sammensetningene av dem er svært godt tilpasset trestammer. Vendehals er en art i spettefamilien. Den 19 cm store fuglen er slank og minner mer om en spurvefugl enn om en spett. Oversiden er spraglet i brunt, grått og svart med en mørk langsgående stripe fra nakken og bakover, mens undersiden er gulbrun med fine, mørke tverrstriper. Navnet har den fått fordi den vrir og vender på halsen på slangeaktig vis.

Vendehalsen hakker ikke ut reirhull selv, men legger de 8-10 hvite eggene i gamle spettehull eller i fuglekasser. Begge kjønn ruger i 11-14 dager, ungene holder seg i reiret i tre ukers tid.

Slektskapet til spettene vises ved blant annet klatrefoten med to tær vendt fremover og to bakover, og den svært lange og klebrige tunga som brukes til å fange insekter. Den mangler flere av slektningenes særtrekk: det harde og meiselformete nebbet, de støtdempende tilpasningene i hodet og de stive stjertfjærene. Den trommer heller ikke.

Vendehals trekker i september-oktober til tropisk Afrika, tilbake i mai. Enkelte overvintrer i Middelhavsområdet.

Furukorsnebb ( Loxia pytyopsittacus, Parrot Crossbill) på Skadberg, Eigersund

Dette er en fugl i finkefamilien og har en lengde på ca. 18cm, og vekten er mellom 40 og 50 gram. Den er litt større enn Grankorsnebb og med proporsjonalt noe større hode, kraftigere nebb (like høyt som langt) og tykkere hals (mer oksenakke i profil). Furukorsnebb kan lett forveksles med Grankorsnebb. Hannen er oransjerød, mens hunnen og ungfuglene er gulgrønne.

Furukorsnebb liker seg best i furuskog og hekker uregelmessig i barskogområder her i landet, spesielt på Østlandet, i ytre deler av Vestlandet, Midt-Norge og spredt i Nord-Norge. Er mindre utpreget invasjonsfugl enn grankorsnebben. Reiret, som består av små kvister, gress, barnåler og mose, plasseres på en furugren. De 2–4 eggene ruges av hunnen i ca. 14 dager før de klekkes. Ungene mates av begge foreldrene og oppholder seg i reiret ca. 25 dager før de blir flygedyktige.