Steppevarsler (Steppe Grey Shrike, Lanius excubitor pallidirostris)

En Steppevarsler ble observert ved Friestad på Jæren i sepember 2024. 

Dette er en forholdsvis ny art (underart av varsler) Den skiller seg ut på 

flere måter i forhold til Varler med kortere hale, forskjelig tegninger og 

lyst nebb.   

Steppevarsler, en art som hekker øst i Asia.

Steppevarsler regnes nå som en underart av varsleren.

Legg merke til at den har lyst nebb.

Steppevarsler (Lanius excubitor pallidirostris) var tidligere en underart av

krattvarsler (L. meridionalis). Den regnes nå som en underart av varsler (L. excubitor).

Fiskeørn (Osprey, Pandion haliaetus)

Fiskeørna er en fantastisk atletisk og flott fugl som jeg lenge har ønsket å få fotografere. Var så heldig å treffe på et par på Sørlandet i vår som jeg fikk foreviget.

Fiskeørn er eneste art i fiskeørnfamilien (Pandionidae) i ordenen haukefugler (Accipitriformes). Den er hekkefugl over mye av Norge og i alle verdensdeler utenom Sør-Amerika og Antarktis. 

Fiskeørnen blir omkring 55–58 cm lang. Hannen veier cirka 990 – 1800 g, mens hunnen er større og veier cirka 1200–2050 g. Vingespennet måler cirka 127–174 cm, avhengig av kjønn.

Fjærdrakten er hvit og brun. Hodet, framhalsen, brystet og buken er i hovedsak hvit, mens oversiden ellers i hovedsak er brun. På overbrystet har arten små brune spetter, som kommer mest til uttrykk hos hunner. Vingene er brune på oversiden og hvite med brune spetter på undersiden. Det hvite hodet har et relativt begrenset og kort nebb som er gråsort i fargen. Øyne har gul iris og ei karakteristisk mørk brun stripe som renner fra bakkant av nebbet og gjennom øynene og videre bakover og ned i nakken.

I Norge hekker arten først og fremst østafjells fra Sør-norge til Trøndelag,  Over halvparten av den europeiske bestanden hekker i Sverige (cirka 2 000 par) og Finland (cirka 1 000 par).

Norske fugler trekker til middelhavsområdet og tropisk Vest-Afrika.

I Norge hekker fiskeørn nesten alltid ved ferskvann i lavere strøk. Reiret legges på toppen av kronen i høye, ofte frittstående trær, helst furuer. Den legger 2–4 egg.

Fiskeørnen spiser nesten utelukkende fisk, som den stuper ned og griper. Ytre fremtå kan dreies bakover, så den kan gripe byttet med to klør på hver side.

Orrfugl (Lyrurus tetrix, Black Grouse )

Orrfuglen er cirka 50 centimeter lang og veier 1–1,7 kilogram. Hannen, som kalles orrhane, er blåsvart og hvit med lyreformet hale. Hunnen, som kalles orrhøne, er gråbrun, spraglet over det hele og med svakt kløftet hale (motsatt røy med avrundet hale). Vekt er 0,8–1 kilogram.. 

De voksne spiser plantekost, om vinteren spesielt bjørkerakler, mens kyllingene spiser insekter den første tida etter at de er klekket.

Under vårens spill høres den buldrende lyden som kan bære flere kilometer. I de mest aktive fasene av spillet blir buldringen avbrutt av en høylytt «hysjing.Orrfugl er svært vár bevegelser, så skal man overvære en orrhaneleik må man ligge stille. Spillet starter tidlig i mars og kan pågå like til Sankthans. Leiken kalles orrhaneleik og er en opptakt til hekkingen. Hannene samles på faste spillplasser, som brukes fra år til år. Dette kan være myrer, islagte vann og andre åpne steder (men aldri langt fra skog). Spillet foregår to ganger i døgnet. En gang ved solnedgang og igjen i skumringen om kvelden. På kveldstid er det gjerne bare noen minutter med spill. Det virkelige spillet er tidlig morgen som starter i grålysningen og varer til sola har vært oppe i ca. en time. Hannen stiller seg i oppreist stilling og med utspilt stjert spiller den med boblende kutring og langtrekkende sjoing «tsjoo-yysch». Hunnene er mer kaklende. Mest intens er leiken under den såkalte høneuka, da orrhønene besøker leiken. Denne faller ofte sammen med blomstringen til myrull, som oftest omkring 25. april-10. mai (tidligst i sør, opp til ei uke senere i nord og på det indre Østlandet).

Orrfugl er oftest å finne i overgangssonene mellom skog og mer åpent terreng (stepper), men arten fins i mange ulike typer habitater. Der det er storfugl holder gjerne orrfuglene til noe høyere i terrenget.

Orrfugler er i hovedsak standfugler, men i de nordligste utbredelsesområdene kan fuglene gjøre trekk på flere hundre kilometer mot sør, der tilgangen på mat er mer stabil. Når orrfuglene trekker, samler de seg i store flokker som typisk domineres sterkt av antallet hunner. I Norge finnes arten året rundt.[2]

Orrfugl eter av både løvtrær og bartrær, særlig rakler og knopper av bjørk, skudd, blader, barnåler, kongler, bær av forskjellige lyngarter og noe insekter. Lenger sør er busker (Calluna, Rhododendron, Vaccinium) og gress også en viktig næringskilde. Det daglige næringsinntaket utgjør normalt cirka 100–120 g tørrstoff

Reiret legges på bakken, mer eller mindre skjult i vegetasjonen. De 6–10 kremgule eggene med rødbrune flekker ruges av hunnen (orrhøna) i 25–27 dager. Ungene forlater reiret like etter klekkingen. De passes av høna alene og begynner å fly etter cirka 14 dager.

Lirype (Lagopus lagopus, Willow Grouse )

Lirype er en fugleart i fasanfamilien. Den er litt større enn fjellrype og mer brunspraglet enn grå i sommerdrakt. 

Hunnen (høna) har tre drakter, og hannen (steggen) fire, i løpet av ett år. Hannen til dels mer rødbrun og litt større enn hunnen. I alle drakter er vingene hvite, mens vinterdrakten er helhvit med svart hale; begge kjønn er da like (motsatt av fjellrype). 

Lirype kan forveksles med fjellrype, men skiller seg fra denne på kraftigere kroppsbygning og tjukkere nebb (ved rota 12–14 mm høyt, bare 8–9 med fjellrypa), videre på sommerdrakta er det en mer rød-brun farge, lirypa har annerledes låt og annerledes tilholdssted. Vinterdrakta er snøkvit med svart stjert.

Vårdrakta til hannen er fullt utvikla i mai: det mørke kanstanjebrune på hodet og halsregion tegner seg skarpt mot den ellers snøkvite kroppen. I øynene er det blodfylte kammer. 

Lirypa er monogam og begge partene tar del i foring av kyllingene. Høna legger 8–12 egg i mai/juni. Disse har ei rugetid på om lag 20–21 dager. Hannen hevder parringsrevir. Reiret er som regel skjult i kratt, og en fordypning i bakken fores oftest med gammelt gras og løv. Som regel legger hunnen 8–12 egg i mai–juni. Hunnen ruger 20–21 døgn eller holder seg i nærheten. Ungene kan fly litt allerede når de er 8–9 dager gamle.

I sommerdrakt er kjønna omtrent like, de er brun-svart-kvit-spraglete med kvite vinger og svart stjert. Høstdrakta ligner sommerdrakta. Ungfuglen ligner de voksne i sommerdrakta.

Lirypa fins i bjørk og vierskog, men også på tundraen i Eurasia, Alaska og Canada. I Norge fins lirypa over hele landet og holder seg i vierbeltet og det øvre bjørkeområdet.

Lavskrike (Siberian Jay, Perisoreus infaustus)

Lavskrike er en kråkefugl i kråkefamilien. Den er den minste av kråkefuglene i Norge og veier knapt 100 gram. Den finnes i den nordlige barskogsregionen fra Skandinavia gjennom Russland østover til de nordøstre delene av Sibir. Arten er fordelt på ni underarter. I Norge finnes lavskriker i størst antall i høyereliggende, eldre barskoger østafjells i Sør-Norge og videre nordover til Finnmark. Lavskrike er utbredt i lavkledd barskog, fra Norge til Øst-Sibir, og den er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet.

Arten hamstrer mat og er kjent for å være uredd folk, og den nærmer seg ofte mennesker i skogen, i sin søken etter en lettvint matbit.

I Norge kan lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta. Den har klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen.

Lavskrika er en standfugl som er stasjonær i sitt territorium livet gjennom. Allerede i mars bygger paret et reir av kvister, fôret med skjegglav, fjær og dun. De oftest fire eggene ruges av hunnen i nær tre uker. Ungene forlater reiret rundt tre uker gamle.

Paret bygger sammen et kvistreir i gran eller furu, oftest tett inntil stammen. Det er godt varmeisolert med bark, morkne trefliser og skjegglav, og innvendig fôret med fjær og dun som fuglene tidligere har gjemt unna til dette formålet. Allerede i mars eller starten av april, mens snøen fortsatt dekker bakken og nattetemperaturen kan synke ned til under 20 minusgrader, legges 3–5 egg som er lyst grågrønne med grå og brune flekker. Hunnen trykker fast og mates av hannen gjennom ruging og ungevarming. Hun forlater ikke eggene hvis hun ikke tvinges på grunn av korte toalettbesøk. Først når ungene er én uke gamle begynner hun å delta i matingen. Ungene forlater reiret omtrent tre uker gamle og mates fortsatt litt av foreldrene. Hekkesuksessen er liten (rundt 20 prosent) idet mange unger dør før de kommer på vingene.

Den iøynefallende fjærdrakta er gråbrun med en brunsvart krone og rustrød overgump og stjertsider. De midtre halefjærene er askegrå. Også vingeknokene er klart rustrøde på oversida, godt synlige i flukt. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpekende, og fjærene på neseåpningene danner en liten beige fjærdusk over nebbet. Øyne og tarsen er svarte.

Lavskrika måler cirka 25–31 cm og veier omkring 72–101 g.[1] Den er altså noe mindre enn nøtteskrike (Garrulus glandiarius) og litt større enn gråtrost (Turdus pilaris).

 

Hærfugl (Upupa epops, Eurasian hoopoe)

Lørdag 19. august fikk jeg melding fra en god venn at det var sett en Hærfugl i en hage i Støllevik i Sokndal, Rogaland, Norway.

Jeg tok bilen omgående og kjørte de ca 3 milene for å få se denne spesielle og sjeldne fuglen. Tidligere hadde jeg bare sett den på Kanariøyene, derfor var jeg svært spent på om den fremdeles var på samme plass.

Ved ankomst var den ikke å se i området, og jeg søkte etter den en tid uten resultat. Tok en siste tur innom stedet der den først var sett før jeg skulle kjøre hjem, og plutselig satt den rett foran meg.

En herlig og fantastisk opplevelse å kunne forevige den med mange bra bilder.

Hærfugl er en fugleart i hærfuglfamilien. Fuglen er stor som en trost, men med langt, tynt, litt buet nebb og meget lang nakketopp som kan reises som en høy hodevifte. Forkroppen og hodet rødbrunt; vinger, rygg og hale spraglet i svart og hvitt. 

Hærfugler er mellomstore fugler (26–32 cm) 

Hærfugl er en art i hærfuglfamilien, som inngår i ordenen av hornfugler Familien består som kun én slekt med to nålevende arter; hærfugl og madagaskarhærfugl som derfor er hverandres nærmeste slektninger.

Utbredelse:Eurasia og Afrika

Den hekker ikke i Norge, men streiffugler har blitt observert over det meste av landet, helt nord til Finnmark 

Arten ble i mai 2008 valgt som nasjonalfugl i Israel. 

Arten er livskraftig og man regner med en totalpopulasjon på omkring 5–10 millioner fugler. Mer enn 700 000 hekkende par finnes i Europa alene, hvorav cirka 600 000 har tilhold på Den iberiske halvøy.

 

Dverglo (The little ringed plover, Charadrius dubius)

 Dverglo er en fugleart i lofamilien. Den hekker i lite antall i lavlandet i Sør-Norge, hovedsakelig på Østlandet og Rogaland. Dverglo kan lett forveksles med sin nære slektning sandlo, men er noe mindre og har en spinklere kroppsbygning.

Med en kroppslengde på 14–17 centimeter er dverglo en svært liten vadefugl. Oversiden er brungrå og buken hvit. Den har også et karakteristisk svart brystbånd, og svarte fargetegninger på hodet. Dverglo kan lett forveksles med sandlo, men er noe mindre og har en spinklere kroppsbygning.

 

I sommerdrakt kan den skilles fra sandlo ved et overveiende svart nebb, matt grårosa bein og en sammenhengende hvit stripe som strekker seg over øynene og pannen. På kort hold er den gule øyehudringen et karakteristisk kjennetegn. Mangelen på tydelige hvite vingebånd er et kjennetegn som kan benyttes for å skille dverglo fra sandlo i flukt.

Dverglo hekker over det meste av Europa, og i et bredt belte gjennom sentrale og sørlige deler av Asia. Den finnes også på Kanariøyene, i deler av Nord-Afrika og østlige deler av Indonesia.

Reiret er en grunn grop i bakken, hvor den vanligvis legger 4 egg. Eggene ruges av begge foreldrene i 22–26 dager. Ungene forlater reiret like etter klekking, og blir flygedyktige når de omkring 4 uker gamle.

I år 2021 blei dverglo oppgradert frå kategorien nær truga til sårbar (VU) på norsk raudliste for artar

Dietten til dverglo består i hovedsak av insekter, men den spiser også andre virvelløse dyr som for eksempel edderkopper og små krepsdyr.

Dverglo er en trekkfugl og europeiske hekkefugler overvintrer hovedsakelig i tropiske deler av Afrika. Den ankommer Norge i månedsskiftet april til mai, og trekker tilbake mot overvintringsområdet i perioden juli til september.

Stylteløper (black-winged stilt, Himantopus himantopus)

Stylteløper er en fugleart i avosettfamilien. Den er en forholdsvis stor og svært høyreist vadefugl med en svart og hvit fjærdrakt. Det lange nebbet er spinkelt og rett. Stylteløperen kjennetegnes likevel best på de usedvanlig lange beina som er skarpt rødfarget. Når stylteløperen flyr strekker beina seg langt bak stjerten, og disse utgjør en stor andel av fuglens totale kroppslengden.

I Europa finnes stylteløperen hovedsakelig i middelhavslandene.

Den hekker også i store deler av det sørlige Asia og i Afrika.

Fram til 2019 er stylteløper påtruffet 5 ganger i Norge.

Stylteløper er en ganske langbeint vadefugl med langt nebb.

 Den er 33-36 cm. med et nebb på 6,5 cm.

 Den legger ca. 4 egg. Rugetiden varer i 22-26 dager. 

Hodet kan være helt hvitt, eller ha svarte tegninger,

uavhengig av kjønn. 

Den går rundt på grunt vann og snapper med seg

insekter og andre småkryp.

Ungfuglene har smale, lyse bremmer på dekkerne,

og hvit, indre vingebakkant.