Egretthegre (Ardea alba, Great Egret)

Egretthegre har de siste åra ofte besøkt Rogaland (Norway), og jeg har fått oppleve å studere denne elegante og majestetiske fuglen på ganske nært hold flere ganger. De fleste av bildene er tatt i Sokndal kommune.

Egretthegren er en skinnende hvit fugl, slank og elegant på størrelse med gråhegre. Lang, S-formet hals med knekk/skarp vinkel midt på. Oppreist holdning og reiser seg jevnlig mens den jakter i motsetning til silkehegre. Flyr med mye langsommere vingeslag enn silkehegre (er nesten dobbelt så stor), og vingene gir inntrykk av å være festet langt fram på kroppen. Føttene stikker langt ut bak stjerten i flukt. Egretthegren har gult nebb, av og til med svart spiss, og hekker i det sørøstlige Europa og i tropiske og tempererte strøk i alle verdensdeler.  Egne underarter finnes i Amerika og sørlige Afrika. Nordlige hekkebestander trekker sørover om vinteren. Arten har de siste tiår spredt seg nordover i Europa, blant annet er det gjort hekkefunn i Sverige i de senere år.

Det er godkjent totalt 179 funn av 183 individer i Norge frem til og med 2011. Arten har vært årlig i Norge helt siden 1983. På grunn av sin størrelse og helt hvite fjærdrakt er egretthegre en art som lett blir lagt merke til. Det kan derfor skjule seg noen dobbeltregistreringer i funnmaterialet der 2011 er beste år med hele 22 godkjente funn. Også de fire foregående årene hadde tosifret antall funn.

Egretthegren er påtruffet i samtlige av landets fylker utenom Oslo. I tillegg er arten også påtruffet på Svalbard og til havs. Rogaland har flest observasjoner med sine totalt 44 funn, men det er tosifret antall funn fra flere andre fylker på Øst- og Vestlandet og nord til Nordland. Funnmaterialet inneholder funn fra alle årets måneder, men med en markert funntopp på våren og forsommeren i perioden fra april til juni.

Draktforskjellene mellom voksne og unge fugler er marginale hos egretthegre og det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om aldersfordelingen. Men i og med at et flertall av observasjonene er gjort i første halvår er det naturlig å anta at voksne fugler dominerer.

Tornskate (Lanius collurio, Red-backed Shrike)

Red-backed Shrike is one of my favorite birds. It has nested here in Eigersund municipality in several years. There is great excitement in the spring if it comes back to its regular nesting place.

Tornskate er en av min favoritt fugler. Den har i mange år hekket her i Eigersund kommune. Det er like spennende hvert og om den kommer tilbake til sin faste hekkeplass. Også i år kom den tilbake, bildene her er tatt ved Ovetippen på Helleland.

Tornskate er en varsler og regnes som en langdistansetrekkfugl. Hannen har grå isse og nakke, rødbrun overside, lys underside med rosa skjær, svart hale og en svart stripe gjennom øyet. Hunnen har også rødbrun overside, men har tette, bølgete tverrstriper på undersiden. Begge kjønn har relativt lang stjert.

Arten holder til i åpent landskap med busker og hekker i det meste av Europa til Vest-Sibir. I Norge har den en sørøstlig utbredelse og forekommer hovedsakelig fra Østlandet til Agder og Rogaland. Arten har utvidet sitt hekkeområde her i landet betydelig på 1900-tallet. Reiret plasseres i en tett busk. De 5–6 eggene ruges av hunnen i 14–15 dager. Ungene blir flygedyktige ca. 14 dager gamle. Tornskate lever av insekter, mus, amfibier og småfugl som den ofte spidder på torner og piggtråd.

Den trekker til det østlige og sørlige Afrika via Øst-Europa og Middelhavet.

Isfugl (Alcedo atthis, kingfisher )

During marking of birds by Gådå in Eigersund, Norway, got my friend Ivar Sleveland a Kingfishers in the net. It is the second time this year this has happened. A wonderful and exciting experience.  Kingfishers have in the last 10-years several times visited Eigersund municipality, Norway.

Under merking av fugler ved Gådå i Eigersund, fikk min venn Ivar Sleveland en Isfugl i nettet. Det er andre gang i år dette har skjedd. En flott og spennende opplevelse.

Isfugl har i de siste 10-år flere ganger besøkt Eigersund kommune.

Isfuglen har Kraftig og langt nebb. Ryggen er lyst asurblå, og er ofte det første man ser når man skremmer opp fuglen og den forsvinner langs vannflaten på svirrende vinger. Den er lett å overse til tross for de sterke fargene, som fungerer overraskende godt som kamuflasje i skyggen.

Isfuglen flyr i en rask, rettlinjet flukt som kan avbrytes av stillestående svirreflukt over en vannflate, der den plutselig stuper ned og tar en fisk eller et vanninsekt. Byttet kan også fanges fra en utkikkspost, gjerne ei grein som er 1-3 meter over vannet.

Isfuglen hekker i bratte jord- og grusbakker, oftest ved vann. Her graver den 0,5–1 meter dype reirganger. Hunnen legger 6-7 egg i april-mai. De ruges av begge foreldrene i 19-21 dager. Ungene er flygedyktige når de er 23-27 dager gamle og de er selvstendige få dager senere. Vanligvis får isfuglen to ungekull per år.

Første sikre hekkefunn i Norge var ved Halden i 1962. Noen få reirfunn er gjort senere, blant annet opp til Sør-Østerdal. Isfugl er observert en rekke ganger i Norge, delvis midtvinters.

Svartstrupe (Saxicola rubicola, Common Stonechat)

Svartstrupe hann ved Kvassheim Havn på Jæren (Norway). En flott og fargerik liten fugl.

Svartstrupe er en fugleart i trostefamilien. Den ligner vanlig buskskvett, men begge kjønn har mørkere hode og overside. Hannen har svart strupe og hode; rygg og hale med gråhvit overgump. Utbredt fra Mellom- til Sør-Europa, Afrika og Asia. I Norge som hekkefugl opptrer Svartstrupen bare i de vintermilde kyststrøk på Vestlandet fra Lista til Nordmøre. Observeres ellers spredt over hele landet.  I snever betydning er svartstrupe utbredt fra Marokko og Den iberiske halvøy i sør til De britiske øyer og Norge i nord, og østover til Polen, Ukraina og Tyrkia. Norge er ved yttergrensen av utbredelsen, og arten forsvinner i perioder med kalde vintre. Den ble første gang funnet hekkende i Norge på Vestlandet i 1974.

Hønsehauk (Goshawk, Accipiter gentilis)

Hekking av ung Hønsehauk

Jeg satte opp kamuflasjeskjul ved et Hønsehauk-reir jeg tilfeldig kom over ca. 20. juni i år.  Da var kyllingene så stor at mor hadde begynt å delta i jakten på mat til ungene, men de matet kyllingene til ca. 1. juli. Etter denne tid ble byttet levert i reiret og ungene måtte selv spise det.  Maten de skaffet var foruten fugl mye ekorn. Jeg fulgte utviklingen jevnlig til ungene forlot reiret 17. juli. Det mest spesielle med denne hekkingen er at foreldrene var ungfugler.  Det viser seg at det forekommer at et-årige hunner hekker, noe som forøvrig er sjeldent. Dette haukeparet klekket ut tre unger, og alle vokste opp. 

Fakta om Hønsehauken

Hønsehauk er en fugleart i haukefamilien. Hannen på ca. 600–1100 gram er bare halvparten så tung som hunnen på ca. 900–2000 gram. Vingespenn ca. 100–130 cm. Hønsehauken er en kraftig hauk med korte, brede vinger og en lang stjert.  Voksne hønsehauker har en grå overdel og tettstripet underdel. Når de blir eldre, blir ryggen blågrå, og de mørke båndene på underdelen blir smalere. Ungfugler har brunaktig overdel, mens underdelen er blek med mørke langsgående striper. Hønsehauken har gule bein og blåsvart nebb med grønngul vokshud. Irisene hos ungfugler er gråaktige, men blir mer gule eller oransje med årene.

Fuglen foretrekker storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger (vingespenn ca. 100–130 cm) og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til styrtjakt og kan fly raskt mellom grener og trær. Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hannen bygger vanligvis redet alene.
Fuglene begynner vanligvis å hekke når de er to år. Det kjennes imidlertid til flere tilfeller der et-årige hunner har hekket. Hannen tiltrekker seg hunnens oppmerksomhet ved både luftakrobatisk flyvning og kalling. Parene er meget stabile og de danner livslange bånd. Kun når den ene dør vil den andre finne seg en ny make.  Hunnen verper til sammen 2–4 lyseblåegg i april som legges med 2–3 døgns mellomrom, og hun er alene om rugingen. Hannen fôrer i mellomtiden hunnen. Eggene klekkes etter 28–38 døgn. Hunnen blir hos kyllingen de første 25 døgnene. Hannen er da alene om å skaffe make og avkom mat. Etter som kyllingene blir større og klarer seg mot farer samt krever mer mat vil hunnen søke ut for å hjelpe til med å fôre dem.  Arten jakter og eter andre fugler og mindre pattedyr, fordelt på et stort antall arter. Hunnhauken kan ta større byttedyr enn den mindre hannen – som hare, kråker, skjærer og storfugl. Eller tar hønsehauken mus, ekorn, småfugl, trost, duer o.l.

Avkommet søker seg sporadisk bort fra redet når de blir omkring 35 døgn gamle. I denne tiden flytter de til omliggende grener. De begynner gjerne å fly når de er 35–46 døgn og forlater da redet for godt, men blir matet av foreldrene til de er rundt 70 døgn. Etter det må de klare seg på egen hånd.

Ungfugl som hekket

mating av unger

siste rest av ekornfoten ble spist 

Hønsehauken tilfører friske greiner til reiret ..

ungene vokser fort 

her forsvinner også ekornhalen ned..

klar til å forlate rede

SVARTSTRUPETROST (Black-throated Thrush, Turdus atrogularis)

En Svartstrupetrost adult hann har i vinter holdt til ved Salte på Jæren. Den har stort sett holdt til på en stor gjødselhaug hvor den har vært næringssøkende.

Ifølge historikken i artsobservasjoner.no, er det pr. 2016 registrert 38 godkjente observasjoner av svartstrupetrosten (Turdus atrogularis) i Norge siden 1900. 2 i Hedmark (Romedal og Tynset), mens Rogaland troner på observasjonstoppen med 13 identifiserte eksemplarer.  Ellers er observasjonene strødd pent langs kysten fra Finnmark i nord til Akershus i sør-øst.

Arten har hekkeområdene sine fra øst i Russland og videre gjennom Sibir mot nord-vest-Mongolia. Her finner den seg vel til rette i taigaens barskoger. På vinteren trekker den til vinteroppholdssteder i Midtøsten. Den påtreffes som migrant i Japan, Taiwan og Thailand og er regelmessig å se i Europa vest for hekkeområdene.

Arten har også ført en litt flakkende tilværelse i systematikken.

Grønnspett (Picus viridis, Green Woodpecke)

Fikk tips om et Grønnspett par som hekket nær Helleland i Eigersund.  En spennende fugl å studere fra kamuflasjen.

Grønnspett er en fugleart i spettefamilien. Vår nest største spetteart med kroppsvekt som en liten skjære, ca. 200 gram.  Oversiden er grønngul, mens overgumpen og bakryggen er mest gule. Begge kjønn med rød kalott, svarte kinn og kinnstrek, hannen med rød stripe i kinnstreken. Askegrå underside, som hos ungfuglene er sterkt flekket og tverrstripet i brunsvart. Hovednæringen er maur, også om vinteren da den kan grave dype sjakter gjennom snøen. Den klebrige tungen med små mothaker kan stikkes 10–15 cm ut fra nebbet. Mer enn andre spetter søker den næring på bakken. Utbredt i Europa og fra Lilleasia til Kaspiske hav, med nordgrensen i Midt-Skandinavia og midtre Russland.

Paret hakker i felleskap ut reirhullet i et stort løvtre, helst osp. Diameteren på flygehullet er ca. 6 cm. De 5-8 glinsende hvite eggene legges i mai (-juni) på et underlag av fliser og ruges av begge foreldre i 14-18 døgn. Som vanlig hos spetter, tar hannen nattskiftet. Ungene holder seg i reiret i 3-4 uker og mates med oppgulp den første uken. Rundt 10 dager gamle, klatrer de opp til flygehullet og mates der.Foreldra fortsetter å mate ungene noen uker til. Grønnspetten er stand- og streiffugl.