Plystresnipe (Greater Yellowlegs, Tringa melanoleuca)

En Plystresnipe ble observert på Jæren 2019. Fikk noen få bilder av denne sjeldne snipa.

Plystresnipe er en fugleart i snipefamilien. Den er litt større enn Gluttsnipe og har gule ben. Plystresnipe er utbredt i Nord-Amerika, men opptrer tilfeldig i Europa.

Plystresnipe er ei stor snipe som varierer i lengd frå 29 til 33 centimeter og i vekt mellom 111 og 235 gram. Voksne individ har lange, gule bein og et langt, tynt, mørk nebb, lengre enn hodet.

Nebbet er rett eller nesten umerkelig oppbøyd. Kroppen er gråbrun på oversiden og hvit på undersiden. Overgumpen er hvit.

I hekkedrakt er halsen og brystet og kroppssidene smykket med kraftige, gråsvarte flekker, utenom hekkesesongen er flekkene mer utvasket og mindre synlige på undersiden og flankene. Vinterdrakta har òg lysere, brun overside

Plystresnipe er sjelden i Norge med få observasjoner.

Plystresnipe sammen med Gluttsnipe!

Ringtrost (Turdus torquatus, Ring Ouzel)

Kom over et Ringtrost par som hadde reir i nærheten der jeg satt og hadde meg en pause på turen i Øvre Sirdal. En fin opplevelse.

Ringtrosten er på størrelse med svarttrost og ligner denne, men med en hvit, halvmåneformet flekk i brystet, mest markert hos hannen. Den hekker bare i Europa og det sørvestlige Asia. I Norge hekker den over store deler av landet bortsett fra lavereliggende strøk på Sør- og Østlandet. 

I det sentrale Sør-Norge er den knyttet til fjellskogen, og reir kan finnes helt opp til ca. 1400 moh., vest og nordpå også langs kysten. 

Plasserer reiret på en avsats i fjellet, på bakken eller i en busk. Det ligger oftest godt skjult og består av kvister og strå. De 4–5 blågrønne eggene med rødbrune flekker ruges av begge kjønn i 14 dager. Ungene blir i reiret til de er 14 dager gamle. Trekkfugl, men enkelte overvintrer.

Blåstrupe (Luscinia svecica, Bluethroat)

 Blåstrupe er kaldt "fjellets juvel", en flott fugl med fantastiske sterke farger som det alltid er gøy å få tatt bilde av. For å finne denne må en som regel hel opp i Øvre Sirdal i Agder fylke for å finne den. Her hekker Blåstrupen årlig, men er ikke alltid like enkel å få øye på. Jeg var heldig og fikk foreviget flere, både hunn og hann. 

Blåstrupen som er en fugleart i trostefamilien finner vi i områdene rett over skoggrensa og helst i heier med mye vier og bjørkeskog. Hannen har et blått felt over strupe og bryst som avgrenses mot brystet av et svart, et smalt hvitt og et rødbrunt bånd. Den skandinaviske formen har en rødbrun flekk i det blå feltet, mens flekken er hvit hos den mellom- og søreuropeiske formen. 

Oversiden er brungrå og buken hvit. Hunnen mangler som oftest helt det blå og rødbrune i brystet, men har liksom hannen rustrødt felt på indre del av halen.

                                                                                   Hunn

Dette ses tydelig når den vipper med halen, som den har for vane å gjøre i sittende stilling. Blåstrupen er glimrende sanger, helst om natten eller i skumringen. 

Hekker vanligvis i bjørkeskog og vierkratt i våre fjellstrøk i Sør-Norge, og i Nord-Norge, reiret plasseres på bakken. Trekkfugl, skandinaviske fugler overvintrer trolig i det sørlige Asia.

Rødstrupesanger (Curruca cantillans, (Sylvia cantillans) Eastern Subalpine Warble)

Et par Rødstrupesangere ble observert på Jæren i Rogaland,  mai 2021. Her en hunn som ble merket og registrert 26. mai. Dette er en forholdsvis sjelden fugl i Norge og det er registrert ca 35 funn her i landet.

Rødstrupesanger er en fugleart i sangerfamilien. Denne sangeren har brunrød strupe og bryst. Hannen betydelig kraftigere i fargen enn hunnen. Oversiden av fuglene er blygrå, og den har også en karakteristisk rød øyering.

Rødstrupesangeren hekker i store deler av Sør-Europa og Nord-Afrika. Den er en trekkfugl, som overvintrer i tropisk Afrika. Den er observert en del ganger i Norge.

Isfugl (Alcedo atthis, Kingfisher)

Isfuglen har i de siste 10 år årlig besøkt Eigersund kommune i Rogaland, Norway og er derfor ikke lenger en sjelden gjest her i Sør Norge. Det er alltid like spennende å observere denne fargerike Isfuglen. Når vi i tillegg får den på brukbart fotohold, ja da er det ekstra gøy.

Isfuglen har Kraftig og langt nebb. Ryggen er lyst asurblå, og er ofte det første man ser når man skremmer opp fuglen og forsvinner langs vannflaten på svirrende vinger. Den er lett å overse til tross for de sterke fargene, som fungerer overraskende godt som kamuflasje i skyggen.

Isfuglen flyr i en rask, rettlinjet flukt som kan avbrytes av stillestående svirreflukt over en vannflate, der den plutselige stuper ned og tar en fisk eller et vanninsekt. Byttet kan også fanges fra en utkikkspost, gjerne ei grein som er 1-3 meter over vannet.

Isfuglen hekker i bratte jord- og grusbakker, ofte ved vann. Hennes graver den 0,5–1 meter dype reirganger. Hunnen legger 6-7 egg i april-mai. De ruges av begge foreldrene i 19-21 dager. Ungene er flygedyktige når de er 23-27 dager gamle og de er selvstendige få dager senere. Vanligvis får isfuglen til ungekull per år.

 

Første sikre hekkefunn i Norge var ved Halden i 1962. Noen få reirfunn er gjort senere, blant annet opp til Sør-Østerdal. Isfugl er observert en rekke ganger i Norge, delvis midtvinters.

Isfuglen er fantastisk god fisker!

Vaktel (The common quail, Coturnix coturnix )

En vaktel hadde noen dager tilhold på en myr nær Hæstad i Eigersund. Var heldig da den kom frem fra det lange gresset slik at jeg fikk tatt noen brukbare bilder.

 

Vaktel er en fugleart i fasanfamilien. Den er en liten (16–18 centimeter og veier mellom 50 og 150 gram). Den er en gulbrun, overveiende lengdestripet fugl med meget kort hale og tykk kropp. Hannen har en svart strupeflekk. Vaktel lever skjult og oppdages lettest på den karakteristiske lyden: «bytt byll-ytt».

 

I Norge er vaktelen en sjelden, meget spredt hekkende trekkfugl som kan påtreffes i sør og øst til Trøndelag og Møre, men er også observert helt nord til Troms. Den er ellers utbredt i store deler av Afrika, Asia og Europa. Den har helst tilhold på dyrket mark, men også i andre åpne landskap helt opp mot bjørkebeltet.

Svartstrupe (Saxicola rubicola, Common Stonechat)

Et svartstrupepar hekket i å nær Hellvik i Eigersund!

 

Svartstrupe er en fugleart i trostefamilien. Den ligner vanlig buskskvett, men begge kjønn har mørkere hode og overside. Hannen har svart strupe og hode; rygg og hale med gråhvit overgump. Utbredt fra Mellom- til Sør-Europa, Afrika og Asia. I Norge som hekkefugl opptrer Svartstrupen bare i de vintermilde kyststrøk på Vestlandet fra Lista til Nordmøre. Observeres ellers spredt over hele landet.  I snever betydning er svartstrupe utbredt fra Marokko og Den iberiske halvøy i sør til De britiske øyer og Norge i nord, og østover til Polen, Ukraina og Tyrkia. Norge er ved yttergrensen av utbredelsen, og arten forsvinner i perioder med kalde vintre. Den ble første gang funnet hekkende i Norge på Vestlandet i 1974.

Polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius, Grey phalarope)

En Adult Polarsvømmesnipe hunn har en tid holdt seg ved Vik på Jæren i Rogaland. Dette er en sjelden gjest som har vakt stor interesse blant fugleinteresserte.

Polarsvømmesnipen er en relativt liten vader. Hunnene er noe større enn hannene, og de har klarere farger og mer markerte tegninger.

Polarsvømmesnipen er ofte tillitsfull, men virker samtidig rastløs og aktiv.

Hunnen i sommerdrakt har grå panne og isse, et hvitt felt rundt øynene og rødbrun hals, bryst og underside. Ryggen er grå med gulbrune tegninger, og nebbet er gult med svart spiss. Beina er grå. Hannen har hvitflekket underside.

I vinterdrakt har polarsvømmesnipen hvit isse og halssider, og den er nesten ensfarget lys blågrå på oversiden. Nebbet er mørkt. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men de er mørkere på ryggen og i nakken. De har også antydning til en rustrød farge på halsen og brystsidene.

Polarsvømmesnipen hekker i Alaska, Canada, på Grønland, Island, Svalbard, Novaja Semlja og i den nordlige delen av Sibir.

Som hos enkelte andre vadere er det hannen som har ansvaret for ruging og ungepass. Reiret plasseres i en gresstue og er overdekt med gress. Etter at de fire eggene er lagt, forlater hunnen reiret og overlater det til hannen. Noen hunner parer seg med en ny hann og legger et nytt kull.

På Svalbard hekker polarsvømmesnipen over det meste av øygruppen. Arten overvintrer til havs i tropiske områder på den sørlige halvkule.

Europeiske fugler overvintrer trolig utenfor kysten av Vest-Afrika. En ringmerket polarsvømmesnipe fra Svalbard ble gjenfunnet på vestkysten av Frankrike i desember samme år.

De fleste fuglene ankommer Svalbard i begynnelsen av juni, og høsttrekket starter så tidlig som i midten av juli. Hunnene forlater øygruppen først, deretter følger hannene, og i begynnelsen av august har de fleste polarsvømmesnipene forlatt Svalbard.

Polarsvømmesnipa er sett i alle norske fylker bortsett fra Troms.

Stork (Ciconia ciconia, White Stork)

Et par Storker rastet i Bjerkreim i Rogaland til stor glede for mange fugleinteresserte.  Etter to dager med næringssøk reiste de videre på sin ferd mot sannsynligvis Sverige.

Storken er om lag én meter lang med et vingespenn på cirka 1,7 meter, og vekt mellom fem og ti kilo. Den har svart og hvit fjærdrakt med langt, rødt nebb og lange, røde ben. Storken har ingen sang, men klaprer med nebbene. Det skjer særlig når hann og hunn møtes på reiret.

Storken er kjent for sine store reir i trær, men også på kirker og andre byggverk. Det er en svært populær fugl, så mange steder setter man opp hekkeplattformer for å gjøre det lettere for dem å bygge reir. Ofte hekker storkene også i kolonier, spesielt sør i utbredelsesområdet.

 Reiret kan være to meter i diameter og tre meter dypt, og er blant de aller største i fugleriket. Hunnen legger normalt fire hvite egg. Straks det første egget er lagt, begynner hun å ruge. Det betyr at eggene klekkes til ulik tid, slik at det blir aldersforskjell på ungene. Hos ugler og rovfugler hender det at de eldre ungene dreper de mindre ungene. Dette skjer ikke hos storken, men av og til kan de voksne storkene i matknappe tider dreper den minste og svakeste, for å øke overlevelsen hos de større ungene.

Storken livnærer seg av små dyr som frosker, padder og insekter. Den kan også ta fugleunger, slanger og gnagere.

I Norge har den aldri hekket, men den observeres av og til, både i Nord- og Sør-Norge, med til sammen 187 funn fra 1900 til og med 2021.

Storken er trekkfugl. Den benytter seg av termikk under trekket. De varme, oppadgående luftstrømmene gir den store fuglen bra oppdrift. Fordi termikk ikke dannes over hav, velges den korteste veien over Middelhavet til Afrika, enten over Gibraltarstredet i vest eller Bosporosstredet i Tyrkia og Suezkanalen i øst.

Storkene forflytter seg i store flokker, og de flyr gjerne i v-form slik gjess og traner er kjent for. Overvintringen skjer i tropisk Afrika, deler av Midtøsten og på det indiske subkontinentet, avhengig av hvor i Europa de kommer fra. Storkene kommer tilbake til hekkeplassene i mars–april.