SVARTSTRUPETROST (Black-throated Thrush, Turdus atrogularis)

En Svartstrupetrost adult hann har i vinter holdt til ved Salte på Jæren. Den har stort sett holdt til på en stor gjødselhaug hvor den har vært næringssøkende.

Ifølge historikken i artsobservasjoner.no, er det pr. 2016 registrert 38 godkjente observasjoner av svartstrupetrosten (Turdus atrogularis) i Norge siden 1900. 2 i Hedmark (Romedal og Tynset), mens Rogaland troner på observasjonstoppen med 13 identifiserte eksemplarer.  Ellers er observasjonene strødd pent langs kysten fra Finnmark i nord til Akershus i sør-øst.

Arten har hekkeområdene sine fra øst i Russland og videre gjennom Sibir mot nord-vest-Mongolia. Her finner den seg vel til rette i taigaens barskoger. På vinteren trekker den til vinteroppholdssteder i Midtøsten. Den påtreffes som migrant i Japan, Taiwan og Thailand og er regelmessig å se i Europa vest for hekkeområdene.

Arten har også ført en litt flakkende tilværelse i systematikken.

Grønnspett (Picus viridis, Green Woodpecke)

Fikk tips om et Grønnspett par som hekket nær Helleland i Eigersund.  En spennende fugl å studere fra kamuflasjen.

Grønnspett er en fugleart i spettefamilien. Vår nest største spetteart med kroppsvekt som en liten skjære, ca. 200 gram.  Oversiden er grønngul, mens overgumpen og bakryggen er mest gule. Begge kjønn med rød kalott, svarte kinn og kinnstrek, hannen med rød stripe i kinnstreken. Askegrå underside, som hos ungfuglene er sterkt flekket og tverrstripet i brunsvart. Hovednæringen er maur, også om vinteren da den kan grave dype sjakter gjennom snøen. Den klebrige tungen med små mothaker kan stikkes 10–15 cm ut fra nebbet. Mer enn andre spetter søker den næring på bakken. Utbredt i Europa og fra Lilleasia til Kaspiske hav, med nordgrensen i Midt-Skandinavia og midtre Russland.

Paret hakker i felleskap ut reirhullet i et stort løvtre, helst osp. Diameteren på flygehullet er ca. 6 cm. De 5-8 glinsende hvite eggene legges i mai (-juni) på et underlag av fliser og ruges av begge foreldre i 14-18 døgn. Som vanlig hos spetter, tar hannen nattskiftet. Ungene holder seg i reiret i 3-4 uker og mates med oppgulp den første uken. Rundt 10 dager gamle, klatrer de opp til flygehullet og mates der.Foreldra fortsetter å mate ungene noen uker til. Grønnspetten er stand- og streiffugl.

Gresshoppesanger (Locustella naevia, Grasshopper Warbler)

Gresshoppesanger er vanskelig å se men lett å høre. Denne fant jeg ved Bjåvannet på Brusand i Rogaland i mai 2017.

Gresshoppesanger er en fugleart i sangerfamilien. Liten spurvefugl med stripet olivenbrun overside og brunhvit underside med svake stripeflekker i strupe og bryst. Litt større enn en løvsanger. Hanner og hunner har samme farge drakt. Fuglen er sky, holder seg helst på marken og unnviker å fly, den er derfor vanskelig å observere.  Om dagen holder den seg lavt i vegetasjonen, svært godt skjult. Man kan se den pile avgårde som en mus i gresset. Kjennes på sangen (særlig om natten). Sangen minner om lyden fra en stor løvgresshoppe.

Gresshoppesanger utbredt i hele Mellom-Europa nord til Sør-Sverige. Den hekker i store deler av Europa og nordlige deler av Asia. I Norge hekker den rundt Mjøsa og på Rogalandskysten og det er i Rogaland man har den største bestanden. Atlasundersøkelsen i 1994 anslo at det likevel var mindre enn 20 par som hekket i Rogaland. Det første reiret i Norge ble funnet på Sola i 1967.[2]

Gresshoppesangeren lever i åpne landskap, fuktige enger, våtmark, ved elvestrender og på heier. Den lever av edderkopper, snegler, insekter og deres larver.

Gresshoppesanger bygger sitt skålformede rede godt gjemt på bakken, og lages av strå, løv og gress. Hunnen legger 4 til 6 hvitfiolett flekkete egg.

Vintererle (Motacilla cinerea, Gray Wagtail)

Vintererle har i de siste åra hatt en gledelig oppgang her i Dalane (Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal).  Det ser ut som de samme fuglene kommer tilbake hvert år til samme reirplass, og mange unger har blitt ringmerket. Vintererlene her har blitt fotografert på Rekeland i Sokndal, Rogaland, Norway.

Vintererla tilhører erlefamilien og kan forveksles med gulerle, men halen er ekstra lang, og oversiden er mørkt gråblå med nesten svarte vinger. I vårdrakt har hannen svart strupe. Arten har sterk tilknytning til vassdrag. 

Den hekker i store deler av Europa, Nord-Afrika og Asia. Den hekket tidligere meget fåtallig i Norge med tyngden i Oslofjordtraktene, men har de siste 10-15 årene økt betraktelig i antall og utvidet hekkeområdet både vest- og nordover. De 4–6 eggene ruges i 11–15 dager. Ungene er flygedyktige etter 11–13 dager. Vintererla har som regel 2 kull i år.

De fleste trekker sørover om høsten, mens noen overvintrer, derfor har den navnet Vintererle. 

Smålom (Gavia stellata, Red-throated Loon)

Smålom ved Lygrefjorden i Egersund

Smålom er en kystbunden dykkende sjøfugl som tilhører gruppen lommer. Smålommen er den minste av verdens fire lomarter. Smålommen har en arktisk sirkumpolar utbredelse, i tillegg til at den finnes i nordlige deler av barskogbeltet. Den forekommer i Nord-Amerika, på Grønland, Island, i Skandinavia og Russland. Smålommen hekker over det meste av Svalbard, men i størst tetthet på Bjørnøya, langs vestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Kjønnene er like.

Voksne fugler i sommerdrakt har grått hode og grå hals, nakken er svart med hvite lengdestriper, strupen er rødbrun, oversiden og vingene mørkt gråbrune med små hvite flekker. På undersiden er de hvite. Nebbet er mørkt med rett rygg og oppadbøyd underside. Den røde strupen kan på avstand virke svart. Grå hals med mørk strupe og ensfarget kroppsoverside er derfor det beste kjennetegnet på avstand. I flukt kjennes smålommen på den lange, nedsenkede halsen mens hodet holdes noe oppover bøyd. Oversiden på vinterdrakten er gråbrun og litt lysere enn sommerdrakten. Sidene på halsen er hvite om vinteren. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men de hvite halssidene er lyse grå.

Den er hekkefugl i nordlige områder rundt hele Arktis. Har avtatt betydelig i antall, men hekker i Norge ennå i høyereliggende tjern og småvann. Fra Møre/Trøndelag og nordover mer vanlig, særlig i kystområdene. Reiret, som utgjøres av en grunn grop, plasseres langs bredden av vann. De to olivengrønne eggene med mørke flekker ruges av begge kjønn i 26–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6 uker.

Delvis trekkfugl, men mange overvintrer langs Norskekysten.

Jordugle (Asio flammeus , Short-eared Owl)

Kom over denne Jordugla i sanddynene ved Sele på Jæren, en elegant og flott ugle.

Jordugle er en fugleart i uglefamilien. Den er ca. 38 cm lang eller omtrent som kattugle, men den veier oftest mindre: 230–500 g. Jordugla er spraglet i rustbrunt og gulbrunt og vingespennet er ca. 1 m. De brunsvarte flekkene på håndsvingfjærene er store og dråpeformede (den ligner hornugle). Slank, lys, og langvinget ugle. Skilles fra hornugle på gule øyne, nesten ikke synlige fjærører, mørke vingespisser, smalere vinger og tydelig mørkt bryst i kontrast mot en lys, ustreket buk. 

Jakter i uryddig "sakte film" med innskutt glideflukt på v-stilte vinger. Jordugla er relativ dagaktiv, men jager for det meste i skumringen eller om morgenen og er dermed mer aktiv om dagen enn de andre uglene. Den fanger primært små gnagere, og påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. Men de kan også fange fugler, fuglunger og andre smådyr.

Arten er utbredt i Europa, det nordlige Asia og Nord- og Sør-Amerika. Som vintergjest forekommer den også i den orientalske region og i Afrika. Slekten Asio har 6–7 arter, deriblant hornugla i Norge. 

Jordugla hekker hos oss så å si bare i smågnager år langs skoggrensen og i snaufjellet over hele landet, fra Vestlandet til Nord-Norge også langs kysten.Reir legges på bakken, med opptil 14 egg i store muse år.

Jordugla er sammen med hornugla eneste regulære trekkfugl blant uglene hos oss, men enkelte kan overvintre, bl.a. på fjellet i rike smågnager år.

Vendehals (Jynx torquilla, Eurasian Wryneck)

Vendehals er en spennende og original fugl jeg har fulgt i flere år. Jeg har jobbet en del med å få denne fuglen til å hekke i reirkasene mine, noe som jeg har lykkes med de senere år. Derfor har jeg hatt stor glede av å studere den på nært hold.

              

Vendehals er en lite sky fugl med gode kamuflasjefarger som gjør den vanskelig å oppdage, men den røper seg ofte på sin karakteristiske lokkelyd. Fargene og sammensetningene av dem er svært godt tilpasset trestammer. Vendehals er en art i spettefamilien. Den 19 cm store fuglen er slank og minner mer om en spurvefugl enn om en spett. Oversiden er spraglet i brunt, grått og svart med en mørk langsgående stripe fra nakken og bakover, mens undersiden er gulbrun med fine, mørke tverrstriper. Navnet har den fått fordi den vrir og vender på halsen på slangeaktig vis.

Vendehalsen hakker ikke ut reirhull selv, men legger de 8-10 hvite eggene i gamle spettehull eller i fuglekasser. Begge kjønn ruger i 11-14 dager, ungene holder seg i reiret i tre ukers tid.

Slektskapet til spettene vises ved blant annet klatrefoten med to tær vendt fremover og to bakover, og den svært lange og klebrige tunga som brukes til å fange insekter. Den mangler flere av slektningenes særtrekk: det harde og meiselformete nebbet, de støtdempende tilpasningene i hodet og de stive stjertfjærene. Den trommer heller ikke.

Vendehals trekker i september-oktober til tropisk Afrika, tilbake i mai. Enkelte overvintrer i Middelhavsområdet.

Furukorsnebb ( Loxia pytyopsittacus, Parrot Crossbill) på Skadberg, Eigersund

Dette er en fugl i finkefamilien og har en lengde på ca. 18cm, og vekten er mellom 40 og 50 gram. Den er litt større enn Grankorsnebb og med proporsjonalt noe større hode, kraftigere nebb (like høyt som langt) og tykkere hals (mer oksenakke i profil). Furukorsnebb kan lett forveksles med Grankorsnebb. Hannen er oransjerød, mens hunnen og ungfuglene er gulgrønne.

Furukorsnebb liker seg best i furuskog og hekker uregelmessig i barskogområder her i landet, spesielt på Østlandet, i ytre deler av Vestlandet, Midt-Norge og spredt i Nord-Norge. Er mindre utpreget invasjonsfugl enn grankorsnebben. Reiret, som består av små kvister, gress, barnåler og mose, plasseres på en furugren. De 2–4 eggene ruges av hunnen i ca. 14 dager før de klekkes. Ungene mates av begge foreldrene og oppholder seg i reiret ca. 25 dager før de blir flygedyktige.

Hvitryggspett( Dendrocopos leucotos, White-backed Woodpecker)

Fikk tips om dette Hvitryggspett reiret på Ualand i Lund, en fin opplevelse å studere disse fra kamuflasje.Hvitryggspett er den største av de svarthvite hakkespettene (brokspettene). Den gir et tyngre og grovere inntrykk enn hos flaggspett, og har et noe mer kantete hodeprofil og lengre nebb enn denne. Arten har hvite tverrbånd over ryggen, men antall varierer. Voksne fugler har lys underside med tydelige langsgående streker på kroppssidene. Brystet har et svakt beigerosa-skjær, med svarte streker. Undergumpen er blek rød. Hannen har rød isse, mens den hos hunnen er svart. Ungfugler har mer diskrete tegninger, og blek rød isse.

Hvitryggspetten er trolig den sjeldneste av Europas spetter. I Norge finnes den hovedsakelig i fuktig blandingsskog med rikt innslag av døde og døende løvtrær langs kysten fra Vest/ Sørlandet og nordover til Trondheimsfjorden. Reirhullet hakkes oftest ut i et morkent løvtre, og i april–mai legges 3–5 glinsende hvite egg som ruges av begge kjønn i 10–11 døgn. Ungene forlater reiret etter nær fire uker, men mates av foreldrene ennå i et par uker.

Hvitryggspetten er blant våre mest spesialiserte spetter i dietten og spiser nesten utelukkende treborene og barklevende billelarver.

Hvitryggspetten er meget stasjonær og holder seg stort sett innenfor hekketerritoriet også vinterstid. Av og til oppsøker den fôringsplasser hvor den spiser av utlagt spekk og meiseboller. Ungfuglene streifer omkring høst og vinter, trolig på leting etter et ledig territorium.

Gråspett (Picus canus, Gray-headed Woodpecker)

Etter tips fra en fuglevenn, fant jeg dette Gråspett reiret i en stor osp i skogen på Gløpstad i Eigersund. 

Med en lengde på 27-33 cm og vekt på 130-160 g, er Gråspetten en mellomstor spett med grågrønn overside, grå underside og grått hode med smal svart skjeggstripe. Ligner på den noe større og langt mer fargerike grønnspetten, men mangler dennes svarte trekantete flekk rundt øyet.

Etter at hunnen har valgt reirtre, nesten alltid en stor osp, starter ut hakking av reirhull, vanligvis 2-8 m over bakken. Det tar gjerne 10-20 dager, men kan ta enda lengre tid. I siste halvdel av mai legges 5-9 glinsende hvite egg som ruges av begge kjønn i 14-15 døgn. Ungene holder seg i reiret i 3 til 4 uker og mates av begge foreldrene med oppgulp. Hannen overnatter i reiret både i rugetida og etter at ungene er klekket. Når ungene har forlatt reiret, drar hele familien etter få dager fra reirområdet. Ungene mates fortsatt av foreldrene noen uker.