RINGAND (Ring-necked Duck, Aythya collaris)

En Ringand hunn ble oppdaget i Litlavatnet på Moi i Bjerkreim, Norway. Dette er første funn i Dalane. 

Ringand er på størrelse med toppand, som den ligner, men mangler topp. Har en særegen hodeform - en skrå panne og toppet bakkrone.  Et rødbrunt halsbånd er lite markert. Hører hjemme i Nord-Amerika, den er sjelden i Norge men er observert flere ganger her i landet.

Den voksne hannen har et grått nebb med et hvitt bånd, skinnende lilla hode, hvitt bryst, gule øyne og en mørk grå rygg. Hunnen har matt, brunt hode og kropp med mørk brun rygg og mørk nebb med mer tydelig hvitt bånd enn hanen. Hunnen har også brune øyne. Den kanelfargrt halsen som har gitt den sitt engelske navn Ring-necked Duck er vanligvis vanskelig å observere.

Ringanden er en trekkfugl som har tilhold i innsjøer og dammer i de skogkledde områder i Nord- USA og Canada, hovedsakelig i Nordvest-området. Den overvintrer i sørlige Nord-Amerika i innsjøer, dammer, elver eller innløp. Reiret er en bolle bygget på vann i tett vegetasjon blant siv og busker. Hunnen legger 8-10 egg, en hver dag som klekkes etter 25-29 dager. Hun holder seg med ungene til de kan fly.

Kuhegre (Cattle Egret, Bubulcus ibis)

This Cattle Egret was observed on the Tangvall in Søgne, Norway October 2018 into a field along with some sheep. Here's the seem to thrive when it has been on the Tangvall for several weeks. I took the trip to Søgne in Norway 17. October and photographed this rare bird that are only observed in Norway 5-6 times.

Kuhegre hekket opprinnelig i sørlige Spania og Portugal, og i deler av Afrika og Asia. På slutten av 1800-tallet begynte den å utvide utbredelsesområdene i Afrika og Eurasia. Etterhvert etablerte den seg i Amerika, Australia og New Zealand, og arten forekommer nå i nesten alle tropiske til varmt tempererte områder.

Fuglen hekker på store våtmarker i varme strøk. Kuhegren hekker i kolonier, ofte sammen med andre vadefugler. Næringssøket foregår i relativt tørre områder med gress, i motsetning til de fleste andre hegrer, som finner føden i grunt vann. Den lever av insekter, særlig gresshopper, og oppholder seg ofte sammen med kyr, hester, bøfler og andre større dyr, som forstyrrer insektene, som hegren deretter fanger.

Den er observert i Norge kun noen få ganger, første gang i 1988. I november 2015 dukket Kuhegre opp i Trøndelag. Man antar dette er femte eller sjette gang fuglen er sett i Norge. Denne kuhegren ble observert på Tangvall i Søgne kommune oktober 2018.

Egretthegre (Ardea alba, Great Egret)

Egretthegre har de siste åra ofte besøkt Rogaland (Norway), og jeg har fått oppleve å studere denne elegante og majestetiske fuglen på ganske nært hold flere ganger. De fleste av bildene er tatt i Sokndal kommune.

Egretthegren er en skinnende hvit fugl, slank og elegant på størrelse med gråhegre. Lang, S-formet hals med knekk/skarp vinkel midt på. Oppreist holdning og reiser seg jevnlig mens den jakter i motsetning til silkehegre. Flyr med mye langsommere vingeslag enn silkehegre (er nesten dobbelt så stor), og vingene gir inntrykk av å være festet langt fram på kroppen. Føttene stikker langt ut bak stjerten i flukt. Egretthegren har gult nebb, av og til med svart spiss, og hekker i det sørøstlige Europa og i tropiske og tempererte strøk i alle verdensdeler.  Egne underarter finnes i Amerika og sørlige Afrika. Nordlige hekkebestander trekker sørover om vinteren. Arten har de siste tiår spredt seg nordover i Europa, blant annet er det gjort hekkefunn i Sverige i de senere år.

Det er godkjent totalt 179 funn av 183 individer i Norge frem til og med 2011. Arten har vært årlig i Norge helt siden 1983. På grunn av sin størrelse og helt hvite fjærdrakt er egretthegre en art som lett blir lagt merke til. Det kan derfor skjule seg noen dobbeltregistreringer i funnmaterialet der 2011 er beste år med hele 22 godkjente funn. Også de fire foregående årene hadde tosifret antall funn.

Egretthegren er påtruffet i samtlige av landets fylker utenom Oslo. I tillegg er arten også påtruffet på Svalbard og til havs. Rogaland har flest observasjoner med sine totalt 44 funn, men det er tosifret antall funn fra flere andre fylker på Øst- og Vestlandet og nord til Nordland. Funnmaterialet inneholder funn fra alle årets måneder, men med en markert funntopp på våren og forsommeren i perioden fra april til juni.

Draktforskjellene mellom voksne og unge fugler er marginale hos egretthegre og det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om aldersfordelingen. Men i og med at et flertall av observasjonene er gjort i første halvår er det naturlig å anta at voksne fugler dominerer.

Tornskate (Lanius collurio, Red-backed Shrike)

Red-backed Shrike is one of my favorite birds. It has nested here in Eigersund municipality in several years. There is great excitement in the spring if it comes back to its regular nesting place.

Tornskate er en av min favoritt fugler. Den har i mange år hekket her i Eigersund kommune. Det er like spennende hvert og om den kommer tilbake til sin faste hekkeplass. Også i år kom den tilbake, bildene her er tatt ved Ovetippen på Helleland.

Tornskate er en varsler og regnes som en langdistansetrekkfugl. Hannen har grå isse og nakke, rødbrun overside, lys underside med rosa skjær, svart hale og en svart stripe gjennom øyet. Hunnen har også rødbrun overside, men har tette, bølgete tverrstriper på undersiden. Begge kjønn har relativt lang stjert.

Arten holder til i åpent landskap med busker og hekker i det meste av Europa til Vest-Sibir. I Norge har den en sørøstlig utbredelse og forekommer hovedsakelig fra Østlandet til Agder og Rogaland. Arten har utvidet sitt hekkeområde her i landet betydelig på 1900-tallet. Reiret plasseres i en tett busk. De 5–6 eggene ruges av hunnen i 14–15 dager. Ungene blir flygedyktige ca. 14 dager gamle. Tornskate lever av insekter, mus, amfibier og småfugl som den ofte spidder på torner og piggtråd.

Den trekker til det østlige og sørlige Afrika via Øst-Europa og Middelhavet.

Isfugl (Alcedo atthis, kingfisher )

During marking of birds by Gådå in Eigersund, Norway, got my friend Ivar Sleveland a Kingfishers in the net. It is the second time this year this has happened. A wonderful and exciting experience.  Kingfishers have in the last 10-years several times visited Eigersund municipality, Norway.

Under merking av fugler ved Gådå i Eigersund, fikk min venn Ivar Sleveland en Isfugl i nettet. Det er andre gang i år dette har skjedd. En flott og spennende opplevelse.

Isfugl har i de siste 10-år flere ganger besøkt Eigersund kommune.

Isfuglen har Kraftig og langt nebb. Ryggen er lyst asurblå, og er ofte det første man ser når man skremmer opp fuglen og den forsvinner langs vannflaten på svirrende vinger. Den er lett å overse til tross for de sterke fargene, som fungerer overraskende godt som kamuflasje i skyggen.

Isfuglen flyr i en rask, rettlinjet flukt som kan avbrytes av stillestående svirreflukt over en vannflate, der den plutselig stuper ned og tar en fisk eller et vanninsekt. Byttet kan også fanges fra en utkikkspost, gjerne ei grein som er 1-3 meter over vannet.

Isfuglen hekker i bratte jord- og grusbakker, oftest ved vann. Her graver den 0,5–1 meter dype reirganger. Hunnen legger 6-7 egg i april-mai. De ruges av begge foreldrene i 19-21 dager. Ungene er flygedyktige når de er 23-27 dager gamle og de er selvstendige få dager senere. Vanligvis får isfuglen to ungekull per år.

Første sikre hekkefunn i Norge var ved Halden i 1962. Noen få reirfunn er gjort senere, blant annet opp til Sør-Østerdal. Isfugl er observert en rekke ganger i Norge, delvis midtvinters.

Svartstrupe (Saxicola rubicola, Common Stonechat)

Svartstrupe hann ved Kvassheim Havn på Jæren (Norway). En flott og fargerik liten fugl.

Svartstrupe er en fugleart i trostefamilien. Den ligner vanlig buskskvett, men begge kjønn har mørkere hode og overside. Hannen har svart strupe og hode; rygg og hale med gråhvit overgump. Utbredt fra Mellom- til Sør-Europa, Afrika og Asia. I Norge som hekkefugl opptrer Svartstrupen bare i de vintermilde kyststrøk på Vestlandet fra Lista til Nordmøre. Observeres ellers spredt over hele landet.  I snever betydning er svartstrupe utbredt fra Marokko og Den iberiske halvøy i sør til De britiske øyer og Norge i nord, og østover til Polen, Ukraina og Tyrkia. Norge er ved yttergrensen av utbredelsen, og arten forsvinner i perioder med kalde vintre. Den ble første gang funnet hekkende i Norge på Vestlandet i 1974.

Hønsehauk (Goshawk, Accipiter gentilis)

Hekking av ung Hønsehauk

Jeg satte opp kamuflasjeskjul ved et Hønsehauk-reir jeg tilfeldig kom over ca. 20. juni i år.  Da var kyllingene så stor at mor hadde begynt å delta i jakten på mat til ungene, men de matet kyllingene til ca. 1. juli. Etter denne tid ble byttet levert i reiret og ungene måtte selv spise det.  Maten de skaffet var foruten fugl mye ekorn. Jeg fulgte utviklingen jevnlig til ungene forlot reiret 17. juli. Det mest spesielle med denne hekkingen er at foreldrene var ungfugler.  Det viser seg at det forekommer at et-årige hunner hekker, noe som forøvrig er sjeldent. Dette haukeparet klekket ut tre unger, og alle vokste opp. 

Fakta om Hønsehauken

Hønsehauk er en fugleart i haukefamilien. Hannen på ca. 600–1100 gram er bare halvparten så tung som hunnen på ca. 900–2000 gram. Vingespenn ca. 100–130 cm. Hønsehauken er en kraftig hauk med korte, brede vinger og en lang stjert.  Voksne hønsehauker har en grå overdel og tettstripet underdel. Når de blir eldre, blir ryggen blågrå, og de mørke båndene på underdelen blir smalere. Ungfugler har brunaktig overdel, mens underdelen er blek med mørke langsgående striper. Hønsehauken har gule bein og blåsvart nebb med grønngul vokshud. Irisene hos ungfugler er gråaktige, men blir mer gule eller oransje med årene.

Fuglen foretrekker storvokst og gammel barskog. Den har korte, brede vinger (vingespenn ca. 100–130 cm) og lang smal hale som gjør at den er godt egnet til styrtjakt og kan fly raskt mellom grener og trær. Redet er stort og plassert midt i treet og brukes ofte flere år på rad. Hannen bygger vanligvis redet alene.
Fuglene begynner vanligvis å hekke når de er to år. Det kjennes imidlertid til flere tilfeller der et-årige hunner har hekket. Hannen tiltrekker seg hunnens oppmerksomhet ved både luftakrobatisk flyvning og kalling. Parene er meget stabile og de danner livslange bånd. Kun når den ene dør vil den andre finne seg en ny make.  Hunnen verper til sammen 2–4 lyseblåegg i april som legges med 2–3 døgns mellomrom, og hun er alene om rugingen. Hannen fôrer i mellomtiden hunnen. Eggene klekkes etter 28–38 døgn. Hunnen blir hos kyllingen de første 25 døgnene. Hannen er da alene om å skaffe make og avkom mat. Etter som kyllingene blir større og klarer seg mot farer samt krever mer mat vil hunnen søke ut for å hjelpe til med å fôre dem.  Arten jakter og eter andre fugler og mindre pattedyr, fordelt på et stort antall arter. Hunnhauken kan ta større byttedyr enn den mindre hannen – som hare, kråker, skjærer og storfugl. Eller tar hønsehauken mus, ekorn, småfugl, trost, duer o.l.

Avkommet søker seg sporadisk bort fra redet når de blir omkring 35 døgn gamle. I denne tiden flytter de til omliggende grener. De begynner gjerne å fly når de er 35–46 døgn og forlater da redet for godt, men blir matet av foreldrene til de er rundt 70 døgn. Etter det må de klare seg på egen hånd.

Ungfugl som hekket

mating av unger

siste rest av ekornfoten ble spist 

Hønsehauken tilfører friske greiner til reiret ..

ungene vokser fort 

her forsvinner også ekornhalen ned..

klar til å forlate rede