Ottar`s fotoblogg

torsdag 15. juli 2021

Polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius, Grey phalarope)

En Adult Polarsvømmesnipe hann har en tid holdt seg ved Vik på Jæren i Rogaland. Dette er en sjelden gjest som har vakt stor interesse blant fugleinteresserte.




Polarsvømmesnipen er en relativt liten vader. Hunnene er noe større enn hannene, og de har klarere farger og mer markerte tegninger.

Polarsvømmesnipen er ofte tillitsfull, men virker samtidig rastløs og aktiv.

Hunnen i sommerdrakt har grå panne og isse, et hvitt felt rundt øynene og rødbrun hals, bryst og underside. Ryggen er grå med gulbrune tegninger, og nebbet er gult med svart spiss. Beina er grå. Hannen har hvitflekket underside.

I vinterdrakt har polarsvømmesnipen hvit isse og halssider, og den er nesten ensfarget lys blågrå på oversiden. Nebbet er mørkt. Ungfuglene likner de voksne i vinterdrakt, men de er mørkere på ryggen og i nakken. De har også antydning til en rustrød farge på halsen og brystsidene.

Polarsvømmesnipen hekker i Alaska, Canada, på Grønland, Island, Svalbard, Novaja Semlja og i den nordlige delen av Sibir.


Som hos enkelte andre vadere er det hannen som har ansvaret for ruging og ungepass. Reiret plasseres i en gresstue og er overdekt med gress. Etter at de fire eggene er lagt, forlater hunnen reiret og overlater det til hannen. Noen hunner parer seg med en ny hann og legger et nytt kull.


På Svalbard hekker polarsvømmesnipen over det meste av øygruppen. Arten overvintrer til havs i tropiske områder på den sørlige halvkule.

Europeiske fugler overvintrer trolig utenfor kysten av Vest-Afrika. En ringmerket polarsvømmesnipe fra Svalbard ble gjenfunnet på vestkysten av Frankrike i desember samme år.

De fleste fuglene ankommer Svalbard i begynnelsen av juni, og høsttrekket starter så tidlig som i midten av juli. Hunnene forlater øygruppen først, deretter følger hannene, og i begynnelsen av august har de fleste polarsvømmesnipene forlatt Svalbard.



Polarsvømmesnipa er sett i alle norske fylker bortsett fra Troms.




onsdag 9. juni 2021

Stork (Ciconia ciconia, White Stork)

Et par Storker rastet i Bjerkreim i Rogaland til stor glede for mange fugleinteresserte.  Etter to dager med næringssøk reiste de videre på sin ferd mot sannsynligvis Sverige.


Storken er om lag én meter lang med et vingespenn på cirka 1,7 meter, og vekt mellom fem og ti kilo. Den har svart og hvit fjærdrakt med langt, rødt nebb og lange, røde ben. Storken har ingen sang, men klaprer med nebbene. Det skjer særlig når hann og hunn møtes på reiret.



Storken er kjent for sine store reir i trær, men også på kirker og andre byggverk. Det er en svært populær fugl, så mange steder setter man opp hekkeplattformer for å gjøre det lettere for dem å bygge reir. Ofte hekker storkene også i kolonier, spesielt sør i utbredelsesområdet.

 Reiret kan være to meter i diameter og tre meter dypt, og er blant de aller største i fugleriket. Hunnen legger normalt fire hvite egg. Straks det første egget er lagt, begynner hun å ruge. Det betyr at eggene klekkes til ulik tid, slik at det blir aldersforskjell på ungene. Hos ugler og rovfugler hender det at de eldre ungene dreper de mindre ungene. Dette skjer ikke hos storken, men av og til kan de voksne storkene i matknappe tider dreper den minste og svakeste, for å øke overlevelsen hos de større ungene.


Storken livnærer seg av små dyr som frosker, padder og insekter. Den kan også ta fugleunger, slanger og gnagere.








I Norge har den aldri hekket, men den observeres av og til, både i Nord- og Sør-Norge, med til sammen 187 funn fra 1900 til og med 2021.

Storken er trekkfugl. Den benytter seg av termikk under trekket. De varme, oppadgående luftstrømmene gir den store fuglen bra oppdrift. Fordi termikk ikke dannes over hav, velges den korteste veien over Middelhavet til Afrika, enten over Gibraltarstredet i vest eller Bosporosstredet i Tyrkia og Suezkanalen i øst.

Storkene forflytter seg i store flokker, og de flyr gjerne i v-form slik gjess og traner er kjent for. Overvintringen skjer i tropisk Afrika, deler av Midtøsten og på det indiske subkontinentet, avhengig av hvor i Europa de kommer fra. Storkene kommer tilbake til hekkeplassene i mars–april.



fredag 17. juli 2020

SITRONERLE (Citrine Wagtail, Motacilla citreola)

Denne Sitronerle hann har slått seg ned på Ualand i Rogaland i år, usikkert om den også har slått seg sammen med en Gulerle. Mulig hekking??

En sjelden gjest i Norge

 Sitronerle er en fugleart i erlefamilien. Den minner i størrelse og farger sterkt om gulerle, men hodet er ensfarget sitrongult, og ryggen er grå som hos linerle. Sitronerla hekker nord i Sentral-Asia og overvintrer i Sør-Asia. Den har også blitt observert på Jæren hvor den har hekket.













SKJESTORK (Eurasian Spoonbill, Platalea leucorodia)

Denne Skjestork ble påtruffet i Orrevannet, Klepp på Jæren i vår (2020). En forholdsvis sjelden fugl her i Norge.

Skjestork er en fugleart i ibisfamilien. Den er ca. 80 cm lang, som er noe mindre enn en vanlig stork. Fjærdrakten er hvit med hengende nakketopp, og nebbet er langt, bredt og skjeformet.
Fuglene lever helst i ferskvann, men kan også klare seg i saltvann. De bruker flere timer hver dag på å spise. Med halvåpne nebb som de fører fra side til side leter de gjennom grunt vann på jakt etter mat. Så snart de merker en bevegelse slår de nebbet sammen, og insekter, skalldyr eller små fisk er blitt til skjestorkmat.  Skjestorkens nebb er ideelt utformet til å fange mat i grumset vann med, vann som ofte er svært rikt på vanninsekter.

Skjestorken hekker spredt blant annet i Sørøst-Europa, Sør-Spania og Nederland. Den er påtruffet en håndfull ganger i Norge.






lørdag 11. april 2020

Hare (Lepus timidus)

Kom over to flotte harer, lokalt kalt Jærhare, blåhare, lokalnavn på hare, en art i harefamilien. Jærharen finnes som navnet antyder på Jæren. Disse fant jeg på jordene ved Revtangen på Jæren i Rogaland, Norge.

Noen beskriver Jærharen som blågrå. Mengden av hvite og grå hår varierer. På Jæren og andre steder på Vestlandet der det er lite eller ingen snø, blir harene ikke hvite men blågrå om vinteren (jærhare). En mørkere farge i vinterpelsen  gjør at haren er bedre kamuflert i disse områder. Dermed vil den ikke så lett bli sett og truet av rovdyr.

En voksen hare kan bli opp til fem kilo og 60 cm lang. Den får 1–3 kull unger i året, og i hvert kull er det vanligvis 2–6 unger.












tirsdag 15. oktober 2019

GULBRYNSANGER (Yellow-browed Warbler, Phylloscopus inornatus)

Denne høsten var jeg så heldig å få besøk av Gulbrynsanger i hagen min. Uten den karakteristiske sangen hadde den vært vanskelig å observere da den for det meste holder seg inne i tett busk og løvverk.

Gulbrynsangeren er en sibirsk hekkefugl, og er aldri påvist hekkende i Norge. Det er en karakterart for den sibirske taiga, og den hekker fra Petsjora og Ural østover gjennom hele Sibir. Hekkeområdet har ekspandert vest for Ural de siste tiårene. Overvintringsområdet blir tradisjonelt betraktet å være i det sørøstlige Asia. Det er fugleart i sangerfamilien. 


Hovedfarger som løvsanger, grågrønt iblandet gult. Litt mindre enn gransanger, med spinklere nebb og litt kortere stjert. Har to lyse tverrbånd på vingen og en tydelig lang, markert, gul øyestripe over øyet. Gulbrynsangeren er en fåtallig gjest her i landet, men er observert nokså regelmessig i trekktiden om høsten i Norge, 


Gulbrynsangeren dukker som regel opp i våre nordligste fylker den første uka i september, litt senere i Rogaland. De sees nesten utelukkende om høsten.









tirsdag 20. august 2019

DAMSNIPE (Marsh Sandpiper, Tringa stagnatilis)

Denne Damsnipa ble observert ved Kvassheim Fyr april 2019. Dette er en forholdsvis sjelden gjest her i landet, men ses nå oftere i Norge.


Damsnipe er en fugleart i snipefamilien. Denne vadefuglen  minner om gluttsnipe, men er mindre og slankere med rett, tynt nebb. Den hekker i steppeområdene fra Sørøst-Europa og østover gjennom Sentral-Asia. Opptrer tilfeldig i Vest-Europa, men har hekket i Finland, og er blitt observert stadig oftere i Norge og Sverige.








onsdag 26. juni 2019

Hvitbrystlo (Charadrius alexandrinus, Snowy Plover)


En Hvitbrystlo fotografert ved Revtangen på Jæren, 14. juni 2019, Norway. Denne sjeldne gjesten ble sett i flere dager før den til slutt forsvant igjen.

Hvitbrystlo er en fugleart i lofamilien. Ligner Sandlo, men er noe mindre, har lengre ben og smalere nebb, kortere bakpart og større bredere hode med flat isse. Den er  ca. 16 cm lang. Gråbrun overside og hvit underside. Det svarte brystbåndet hos Dverglo og Sandlo er hos Hvitbrystlo bare som en svart flekk på hver side foran vingen. Mørke eller gråbrune ben og mørkt nebb.

Utbredelse
Holder helst til på sandstrender. Hekker ved alle sør- og mellomeuropeiske kyster. I Norge hekket den på Jæren på 1800-tallet, og navnet jærlo har vært brukt. Observert 31 ganger i Norge i perioden 1900–2002, i hovedsak mellom Jæren og Østfold.







mandag 25. februar 2019

RINGAND (Ring-necked Duck, Aythya collaris)


En Ringand hunn ble oppdaget i Litlavatnet på Moi i Bjerkreim, Norway. Dette er første funn i Dalane. 

Ringand er på størrelse med toppand, som den ligner, men mangler topp. Har en særegen hodeform - en skrå panne og toppet bakkrone.  Et rødbrunt halsbånd er lite markert. Hører hjemme i Nord-Amerika, den er sjelden i Norge men er observert flere ganger her i landet.


Den voksne hannen har et grått nebb med et hvitt bånd, skinnende lilla hode, hvitt bryst, gule øyne og en mørk grå rygg. Hunnen har matt, brunt hode og kropp med mørk brun rygg og mørk nebb med mer tydelig hvitt bånd enn hanen. Hunnen har også brune øyne. Den kanelfargrt halsen som har gitt den sitt engelske navn Ring-necked Duck er vanligvis vanskelig å observere.



Ringanden er en trekkfugl som har tilhold i innsjøer og dammer i de skogkledde områder i Nord- USA og Canada, hovedsakelig i Nordvest-området. Den overvintrer i sørlige Nord-Amerika i innsjøer, dammer, elver eller innløp. Reiret er en bolle bygget på vann i tett vegetasjon blant siv og busker. Hunnen legger 8-10 egg, en hver dag som klekkes etter 25-29 dager. Hun holder seg med ungene til de kan fly.